Avisa Lofoten – Kystens rike kulturarv

Alle artikler ble publisert sommeren og høsten 2022.

Det ble søkt om midler fra Fritt ord til å lage en artikkelserie som skulle gå i dybden på kulturvern i Lofoten. Hvorfor rives noe og andre bygninger bevares, hvem bestemmer?

Etter overgang til nytt publiseringssystem har dessverre bildene i prosjektet forsvunnet, ettersom serveren de lå på ikke lenger er operativ. Dette er derfor kun tekstversjonene av artiklene. Publiseringsdatoer har også forsvunnet i overgangen. Alle artiklene var imidlertid publisert på avisalofoten.no.

Klessjåen, et feminint kulturminne

Vi snakker om høysjå, torvsjå, sjysjå, tørkesjå og railkattsjå. Vi snakker om kystkvinnens helligste rom - klessjåen.

Av: Inger Unstad

– Mamma tørka klærne på ei hesje som stod oppe heile året. Den stod nært huset vårt slik at ho slapp å gå så langt med vasken. Når det ble uvær, måtte vi alle ut på natta for å hjelpe til med å berge tøyet. Da ble vasken først lagt på kjøkkenbordet og deretter tørka på kjøkkenloftet. Mamma la klærne på marka for å solbleike dem. Den kvite, fine duken som hun bare brukte når vi fikk «storkaran» på besøk, blei snybleika. Den var brodert, og mamma la et lommetørkle over de røde, broderte rosene slik at de ikkje skulle bli bleika, forteller Aline Green Lindgaard ( født 1940 ).

Aline som her er sitert, vokste opp på Valberget på Vestvågøy. Hun forteller fra sin barndom. Fra tiden før vaskemaskin og tørketromler ble hvermannseie. Fra årene da klærne ble tørket utenfor stuevinduet. Før strøm og mikroplast ble et problem. Fra dagene før pappa bygde en klessjå for å gjøre hverdagen til mamma mindre strevsom.

«For eksempel vess vi vaska klea, så stod vi tidlig opp om morran, sånn i 06.00 tiden. Og så var det å få vaska klean før vi sku i fjøsen. Og om sommarn, når vi sku tell melkings, kyr`n var jo ute, då sto eg tidlig opp om morran, vaska klea og fikk de på kleshjella før vi rodd tell melkings.»

Sitatet over er hentet fra Gro Røde sin bok «På et berg eg kalla mett». Det bekrefter Aline sin fortelling, problematikken rundt det faktum at ikke bare må klær vaskes, de må også tørkes. På hjell hos dem som ikke hadde egen kjessjå.

Langt de fleste kulturer har i større eller mindre grad, hatt behov for å henge objekter til tørk, det være seg fangst eller tekstiler. Når en kultur beskrives, kan vår måte å løse slike problemstillinger være av interesse. En kjapp tur i fjæra, viser at fisk blir tørket på hjeller ulikt utformet avhengig av sted og tid.

En uhøytidelig kartlegging gjort av undertegnede, viser at klessjåen ble bygd i ulike størrelser. Noen med gulv av grus, andre med støypgulv. For langt de fleste var klessjå bygd sammen med et utdedo, et verksted, en fjøs. Heldig var den som hadde sin egen klessjå.

– Oppi gården hos Elsa, bestevenninna mi var det også en klessjå. Mora tørka mattene der. Vi leka der, kraup opp på mattene og gjemte oss. Da var vi umulig å finne. Eg trur mattene hang på råved for de brakk ikkje, sier Eirin Pettersen fra Skulbru (født 1958).

I motsetning til bua som kunne være lafta med torv på taket for slik å kle inn varmen og velsignelsen, ble klessjåen satt opp i enkelt bindingsverk. Papp eller blikk på taket. En labankdør montert med stabelhengsler, lukket men sjelden låst. En stor, velbrukt nøkkel på spiker utenfor. Eller bare en rusten krok.

Veggene var kledd panel med en liten glipe mellom planken slik at trekken kunne snike seg imellom og tørke tøy. Noen ganger så vidt at snøen kunne samle seg på innsiden slik at «en stakkar måtte skreve over».

Vegger med reima panel

Når kulturminner forsvinner, svekkes muligheten til å hente frem minnebilder. Slik forringes samtalen mellom oss, ordene tåkelegges.

Journalisten har prøvd finne et ord som beskriver denne type panel. Ulike fagfolk er kontaktet, kulturminnere på alle nivåer er blitt kontakte uten hell. Til slutt ble gåten knekt av en eldre mann fra Flakstad, som i en tilfeldig samtale fortalte at han hadde en klessjå med reima panel på tunet.

Avisa Lofoten har også snakket med tradisjonshandverker Torgeir Thorsen fra Bø i Vesterålen, som kjenner igjen begrepet. Han minnes at de gamle kunne si at de «reima opp panelet». Videre har han langt bak i erindringen et minne om sauer som gikk "på reima gulv

Klessjåen finnes i fuktig klima

Langs kysten er klimaet i store deler av året av en slik karakter at det å tørke tekstiler utendørs byr på utfordringer. Klesskjåene fikk sin utforming fordi den tjente en hensikt, satt opp av noen som hadde identifisert et problem. Den inngikk i en større sammenheng som kaltes klesvask.

Ingunn Klepp Grimstad, forfatter av boken Skittentøyets historie, sier på telefonen til Avisa Lofoten at hun ikke kjenner til at det er bygd egne uthus til tørking av klær andre steder i landet.

Dette bekrefter journalistens teori om at forekomsten av klessjåer kan ha sammenheng med et lokalt klima preget av høy fuktighet og sterk vind.

Om det vi glemmer

Hukommelsen er som et fiskesnøre. Drar du i ene ende av snøret følger resten med. Du kan hale inn til du finner det du jaktet på. Tar du tak i et minnebilde hekter et nytt seg i det første.

Minnene kommer sjelden alene, de befinner seg i et nett av historier. Her er våre minner knyttet sammen med andre fortellinger som gjensidig refererer til hverandre: klepanner på svartovn, sinkbaljer, klesklyper, kramper og snorer, valne fingre og vonde rygger.

Ennå er ikke alle klessjåene revet. Ennå finnes kjærringer som husker, som kan fortelle. Mange av dem som ennå står, har nå endret karakter fra klessjå til railkattsjå. Ingen kvinne med respekt for seg selv, henger sine vasken til tørk i en sådan.

Tørketrommelen velsignes av de fleste, men lukten av nytørka klær fra snora er ennå i noens erindring.

Arbeidet med klessjåens historie er støttet av Fritt ord. Dette er den første av i alt fem artikler som tar for seg ulike sider ved Kystkvinnenes katedral.

"

Når klessjåen til Alsine er borte, forstummer langsomt fortellingen om en driftig kvinne som var med å utvikle Leknes

–  Vi støtter administrasjonens forslag om å rive denne bygningsmassen. Slik blir tomta frigjort og kan gi plass til et mer moderne bygg når vi måtte trenge det, sier Krüger til Avisa Lofoten.

Av: Inger Unstad

Det er politisk enighet i Vestvågøy kommune om at bysenteret skal fortettes, moderniseres. Dette er den direkte årsaken til at det i 2022 er revet to klessjåer på Leknes. Begge med kommunen sin velsignelse.

Når fremskrittet trumfer fortiden

Bygningsmassen som kommunestyrerepresentant Pål Krüger henviser til er distriktslegens bolig som Avisa Lofoten tidligere har skrevet om. I tillegg er en klessjå tilhørende Elvegården sentralt i Leknes revet.

Hva ligger bak avgjørelsen, bestemmelsen om at klessjåene til Aase og Alsine ikke lenger hadde livets rett. Uthus brukt av to kvinner som begge hadde en sentral plass i samfunnet.

Doktorfruen hadde den vakreste klessjåen

Kåre og Aase Gjernes flyttet inn i legeboligen i 1959. Ekteparet bodde først i Skulbrugården som brant i 1982.

I deres nye hjem, fikk Aase sin egen vaskekjeller. En vaskemaskin med rull som presset ut det meste av vannet. I hagen stod en klessjå som gjorde at Aase slapp å henge klærne ute. Reisverket var kledd med stående mosegrønt panel, lik fargen på selve bolighuset. Her var ingen glipe mellom panelet, isteden var det saget inn et spor for å slippe ut fuktighet. Her var støypgulv, og etter hvert ble det lagt inn strøm.

– Mamma var veldig glad i klessjåen. Jeg kan huske hun hadde røde hender når hun om høsten og vinteren bar vasken ut i klessjåen. Den var bygd av lokale tømrere. De bodde i en arbeidsbrakke og jeg tror en av dem het Farstad, forteller Mire Gjernes, datter av Kåre og Aase.

Alsine sin klessjå var endel av pensjonatet

Alsine som drev pensjonat og utleie til studenter, hadde behov for en stor klessjå. Bygget skulle tjene mer enn en vanlig husholdning. Ulikt de fleste var klessjåen til Alsine bygd med en varm og en kald avdeling, samme oppbygging som vi finner i de tradisjonelle rorbuene.

Avisa Lofoten har tidligere snakket med døtrene Astrid og Frøydis. De kunne fortelle at i den delen som var sprinklet, ble vasken hengt opp på langsgående klessnorer. I den varme avdelingen ble vasken tatt inn etter tørk for å strekkes, strykes og rulles. Lintøyet ble deretter oppbevart i store skap til det igjen ble bruk for dem.

Klessjåen ble etter hvert bygd om, de siste årene var den i bruk som verksted.

Fylkeskommunen bad om at den skulle bli dokumentert

Det rødmalte uthuset dannet ytterkanten av Elvegårds-tunet. Plasseringen langt vekk fra hovedhuset, bygger opp under teorien om at bygget kan ha hatt en annen funksjon tidligere.

Klessjåen var ifølge SEFRAK satt opp ca 1930. Spor i materialene kan imidlertid tyde på at det kan ha stått et bygg her tidligere, alternativt kan det være snakk om gjenbruk av materialer.

I motsetning til Aase Gjernes sin, ble klessjåen på Elvegården vurdert av det regionale kulturminnevernet før det ble revet. Kommunen ble oppfordret til å dokumentere det som skulle rives, klessjå og fjøs, begrunnet med dets kulturhistoriske verdi.

Dette ble ikke gjort.

Fortettingens konsekvens modernitet

Klessjåer, uthus som var vanlig flere steder langs kysten, har det vært mange av i Lofoten. Den er fra en tidsepoke før tørketromler ble allemannseie, da klær ble rengjort på vaskebrett i store sinkbaljer med bruk av heimekokt såpe.

Å lufttørke tekstiler er utvilsom et miljøvennlig alternativ både med tanke på bruk av energi og utslipp av mikroplast. I denne sammenhengen er klessjåen et moderne alternativ til tørketrommelen.

Begrunnelsen for riving av eldre bygninger ved å argumentere med mangel på modernitet, vil i tilfellet distriktslegens bolig, framstå som noe haltende.

Kun klessjåen på Elvegården ble vurdert ut fra sin kulturhistoriske verdi. Området var i gjeldende plan regulert til hensynssone kulturminner. Et enstemmig kommunestyre gikk mot sin tidligere anbefaling, fortetting trumfet vern av historiske verdier.

Arbeidet med klessjåens historie er støttet av Fritt ord. Dette er den andre av i alt fem artikler som tar for seg ulike sider ved Kystkvinnenes katedral.

– Ingen fikk meg til å gå inn der om sommeren. Da var den full av grå, store korsedderkopper som hang ned fra taket

– Jeg husker mest at jeg måtte hente inn klærne etter at de var tørre, mamma mente kanskje at jeg var for liten til å henge dem opp. Da var de jo litt tyngre, selv om hun hadde en rulle på maskinen som presset ut mye av vannet.

Av: Inger Unstad

Astrid Brække Olsen er fra Vestvågøy. I dag bor hun i Vadsø, men hennes første barndomsminner er fra Storeide.

Astrid husker ikke, men tror sjåen ble bygd etter at hennes mor ble enke. Selv er hun født i 1954, og mistet sin far i 1958. Klessjåen ligger bare noe skritt vekk fra boligen der familien bodde. Det er den som er utgangspunkt for vår samtale.

En samtale om klesvask

Mellom sjåen og bolighuset var det tidligere en brønn. Selv kan Astrid ikke huske at de manglet innlagt vann. Det hun husker er at på kjøkkenet hang en varmtvannsbereder med kran på utsiden.

– Jeg kan huske at vi hadde en vaskemaskin som stod på kjøkkenet. Her la mamma inn klærne om kvelden. Fylte på med varmt vann og hadde i pulver. Så fikk vasken ligge å godgjøre seg til neste dag. Først da slo hun på maskinen, minnes Astrid.

La oss snakke om klesklyper

Den som samtaler om klesvask, kommer alltid inn på tilgangen til vann, pulver og mulighet for tørk. Det snakkes om snorer av ulik kvalitet, om vind og vær - og om klesklyper.

– Jeg huske ikke helt, men jeg tror min mor hadde en bøtte med klesklyper, eller kanskje oppbevarte hun dem i et forkle. Tøyposene vi sydde på håndarbeid, de med med broderi av korssting, ble brukt til gymklærne, sier Astrid.

På Wikipedia leser vi følgende; "Klesklype er en liten klype formet som en grov pinsett eller liten tang. Den brukes for å henge fast klesvask på en klessnor.

Klesklyper ble oppfunnet på 1800-tallet. De var da dreiet eller utsaget av et stykke tre, og så ut som en klokke med en knapp. Moderne klesklyper er vanligvis laget av plast eller tre, og består av to trestykker holdt sammen som en klype ved hjelp av en liten springfjær av ståltråd formet som en spole med en krok i hver ende. Slike treklyper ble tatt i bruk på 1920-tallet. "

Arealet er begrenset

Den folkelige arkitekturen i nord var additiv. Med det menes at arealet i vanlige folks boliger var begrenset. Det gjorde det påkrevd å legge enkelte aktiviteter utenfor hovedhuset, til sjåen eller bua. Slik var det også hos familien Brække Olsen på Storeide. Den nå hvitmalte sjåen tjente flere funksjoner.

– I den ene enden var det åpninger mellom gulvplankene, i den andre var gulvet tett. Her var det hyller som ble brukt til oppbevaring. Det var ingen vegg mellom de to avdelingene. Under det tette gulvet var det plass bla. a. til hesjestaur, minnes Astrid.

– Selve huset var ikke stort, bad hadde vi ikke. Vi hadde en kjeller hvor vi oppbevarte hermetikk, kull og poteter. Grønnsaker hadde vi også, legger hun til.

Når arkeologene kommer

Vårt samfunn består av mennesker og ting. Den tradisjonelle definisjonen på ting er ulike gjenstander som er formet av mennesker. Det er dette vi beskriver som vår materiell kultur. Når menneskene er borte, er det tingene som taler.

Tingene snakker til øyet, viser tid og orden. Tingene viser hvordan samfunnet har utviklet seg fra det enkle til det mer komplekse. Fra klesklyper dreiet eller utsaget av et stykke tre, til avanserte tørketromler.

Når arkeologen om noe hundre år tar med sin graveskje til Storeide eller Fygle, vil hun ikke finne sjåene. De små uthusene vil for lengst være borte. Klesklypene derimot, vil være der. De fargerike, de som en gang skinte i Kystkvinnenes katedral.

Arbeidet med klessjåens historie er støttet av Fritt ord. Dette er den tredje av i alt fem artikler som tar for seg ulike sider ved Kystkvinnenes katedral.

Mamma tørka klær i sjåen og på kjøkkenet over svartovnen

Ennå er ikke alle klessjåene revet. Ennå finnes kjærringer som husker, som kan fortelle. Mange av sjåene har endret karakter fra klessjå til railkattsjå. Det er ikke tilfelle med den røde sjåen på Vollan.

Av: Inger Unstad

Avisa Lofoten har møtt Gullveig Angjeld Angelsen (f. 1934). Snakket om tiden før tunellen, før ferga. Før vaskemaskinen kom til Vareid. Den gang klærne ble skylla i kaldt vann og klessjåen var en velsignelse.

Det begynner å bli noen år siden Gullveig pensjonerte seg. Hodet er klart, men hun innrømmer at noen minner er forsvunnet.

– Hodet mitt er fylt med tall, jeg er rammet av bingosyken. Jeg har vært mye på bingo og trent hjernecellene, ler Gullveig.

– Vinteren var ikke noe problem, vi hadde alltid vann i elva.

Gullveig vokste opp i en søskenflokk på åtte. Barndomshjemmet ligger på Vollan like ved Litlvatnet. Ikke langt fra Vareidkrysset der hun selv stiftet familie sammen med Gunnar Angelsen fra Bø.

Bakgrunnen for samtalen er et ønske fra journalisten om å sette fokus på kystkvinnene og fysiske minner knyttet til deres virksomhet. Klesvasken.

– De som ikke hadde vaskefjøl måtte vaske og gnu på klærne med bare nevene. Gullveig forteller at kvinnene hadde en vaskefjøl som ble satt ned i en balje. Der stod de på hode og vasket.

– Noen ganger la vi to fiskekasser opp på hverandre slik at vi fikk høyde. Der hadde vi en balje vi satte vaskefjøla i og gnudde og rista klærne mot. Så hadde vi rennende vann som vi skylla dem i, forteller Gullveig og fortsetter;

– Før vi fikk vaskemaskin måtte vi vri dem for å få bort vannet. Deretter bretta vi tøyet over en snor og satte dem fast med kliper.

Klessjåen var delt i tre og hadde ulike funksjoner

Gullveig husker ikke alt, noe er gått i glemmeboka. Gleden fra da vaskemaskinen og melkemaskinen kom er likevell friskt i minne.

– Mamma hadde en sjå på øversiden av stua. På nedsiden stod fjøset. Etterhvert som ungene vokste, måtte de hjelpe til. Vi hadde ikke råd til å varme vann til å skylle klærne i, men vi hadde nok vann, sier Gullveig og fortsetter;

– Jeg tror mamma fikk vaskemaskin tidlig. Den stod nede i kjelleren. Da den kom ble det forandringer. Den hadde to ruller som gikk mot hverandre. Slik ble fuktigheten pressa ut av klærne før de kunne henges opp.

– Vi begynte med tre eller fire, da vi slutta hadde vi fjøsen full. Dess gamler vi ble, dess flere sauer kom det i fjøset.

I fjøset hadde Gullveig egne sauer. Dyr som produserte den ulla hun trengte for å strikke lester og votter. Å karre og spinne hadde hun fått lært.

– Om vi ikke hadde en gråsau måtte vi karre hvit og svart sammen, bare slik kunne vi få grå votter, minnes Gullveig og fortsetter;

– Når vi tova lester så hadde vi ei tovfjøl. Den var av tre. Vi la den på en benk. Noen satte den opp slik at de slapp å bøye ryggen i stolen, sier Gullveig og fortsetter;

– Jeg tova kvite sjyvotter, vi måtte ha ferdig et par hver helg. De mistet sjyvottene på havet. De gikk i sammen når de drog lina med hendene. Noen ganger sleit de dem sund andre ganger mista de dem.

– Det er vel ingen som går kledd slik i fjøset.

Materiell kultur er ting ordnet i grupper. Til et fjøs hører dyr og en bonde. Til bonden hører fjøsklær, bøtter og melkespann. Melkebukk og traktor.

På Vareid var det Gullveig som gikk i fjøset, mens mannen rodde fiske. En dag ble husfruen utfordret av en profesjonell fotograf som ønsket å portrettere en ekte budeie. Resultatet har hun på veggen, og Gullveig ler når hun forteller;

– Han ville jeg skulle ta på meg et hvitt forkle og skaut på hode. Det er vel ingen som går i fjøset kledd slik, ler Gullveig og fortsetter;

– Han ville jeg skulle melke bare med en hånd, men vi brukte to når vi melka kyrne. Jeg satt med bøtta mellom føttene, på en krakk. Kua kunne sparke borti bøtta, eller trø i den om vi satt slik som vist på bilde.

Om å være for hånden

Den som ønsker å skrive om det daglige livet, må være tilstede der livet skjer. Om hverdagene endrer seg, når noen forlater oss, vil muligheten til å beskrive levd liv reduseres.

Vaskefjøler, torvfjøler og baljer beskriver handlinger som sitter i de eldre kvinnenes minne. Slik kan Gullveig snakke om tyngden av et 20 liters melkespann, om strevet med å dra dem opp til veien. Og om gleden når melkeruta endelig kom.

Når mennesker som en gang tørket klær på hjell, ikke kan informere, vil det være tingene sin oppgave å formidle. Men bare den som har silt melk i spann, vet hvor mye kraft som skal til for å åpne det. Og bare den som en gang har kjørt melkeruta til Vestvågøy meieri vet at nr 901 ikke hører til på Vareid.

– Så skjer det at samtalen tar en helt annen vending, slik det ofte gjør.

I Lofoten er klimaet i store deler av året av en slik karakter at det å tørke tekstiler utendørs byr på utfordringer. Klessjåene fikk sin utforming fordi den tjente en hensikt, satt opp av noen som hadde identifisert et problem. Den inngikk i en større sammenheng som kaltes klesvask.

Samtaler om det daglige livet, er samtaler om røtter. Om minner som binder kvinnene sammen. I dag har livet utviklet seg fra et primitivt tør kestativ til en komplisert tørketrommel. Og klesvasken er ikke lenger kvinnenes domene - alene.

***Arbeidet med klessjåens historie er støttet av Fritt ord Dette er den fjerde av i alt seks artikler som tar for seg ulike sider med Kystkvinnenes katedral. ***

– Alle sjysjåene hadde torvtak. De ble også brukt til å tørke klær og matter når været var dårlig

Innledende utsagn kommer fra Arnold Johansen. Han ble i sin tid intervjuet av Værøyposten. I kommunens kulturminneplan blir dette bygget kalt en sjysjå.

Av: Inger Unstad

Fortellingen fortsetter slik;

– Tørkesjåene var kjøleskapene i min oppvekst, hvor man oppbevarte saltfisk; ei tønne sei, et kvartel kløvningshau, kanskje et kvartel sild, og tola (lundefugl-unger). Råskjæringen ble hengt på veggen og var en kjærkommen ekstrainntekt, sier han, og fortsetter;

– Oppunder taket kunne det henge spekekjøtt til tørk, slik at hvis vi hadde dårlig matlyst, så kunne mor gå dit og skjære et par sidebein til oss. Under slaktingen ble skinnene enten hengt i sjåen eller spent på veggen ute for å tørkes. Alle sjåene hadde torvtak. Sjåene ble også brukt til å tørke klær og matter når været var dårlig. Det var et yrende liv på bergan når kvinnfolkene vasket og skylte klær.

Geografiske forskjeller

Nå tror du kanskje, kjære leser, at en sjå bygd for det formål å tørke klær, fisk og gammelskinke finnes over hele landet. Varanger har, ulikt det vi finner i Lofoten, et nedbørsfattig klima. Behovet for beskyttelse av klesvasken slik vi har det i Lofoten, er derfor ikke i samme grad tilstede.

Undertegnede har i sin iver etter å avdekke klessjåens mange hemmeligheter, tatt en prat med Bjarnhild Iversen (f: 1946) fra Vadsø. Bjarnhild mener bestemt at mor Elna ikke hadde en klessjå. Derimot hadde familien “byens beste vaskekjeller."

– Vi hadde innlagt vann, men ikke varmt. Mamma kokte vann i en stor kjele, ho hadde ovn i vaskekjelleren. Så blanda ho med det kalde vannet. Mamma brukte vaskebrett. Ho vaska for hånd, med radio - såpa. Ho brukte vaskebrett, gnikka opp og ned, tok ekstra der tøyet var skittent. Ho så kor det trengtes. Radio - såpa kom i pakning på to stykker, den var hvit / grønn. Den var hard, sier Bjarnhild fra Vadsø.

Bjarnhild mener selv å ha glemt det meste fra sin barndom men radio-såpa huskes. Beskrivelsen hun gir er imidlertid av ei Sunlight såpe fra Unilever. Et kjapt nettsøk leder til en for journalisten, ukjent historie. En amerikansk serie sendt på radioen i perioden 1934 -1955. Gjennom Lux såpa var Unilever hovedsponsor for serien.

Hukommelsen endres over tid, falske minner er kjent for dem som har satt seg inn i hjernens irrganger. Kanskje brukte Elna fra Vadsø radio-såpa, åtte barn skulle ukentlig dyppes i badekaret som også stod i vaskekjelleren. Kanskje ble klærne vaska i beste sendetid når radioteateret gikk på lufta.

Et uthus med variasjoner

En sjå er et uthus. I motsetning til en hjell, har denne tak over seg. Den er ment å betjene ulike funksjoner. Avhengig av bruksområdet har sjåen ulik utforming. Benevningen beskriver bruken. Når de på Værøy benevner sine sjysjå, sier det noe både om plasseringen og om bruken.

Hvorfor den her kalles sjysjå og tørkesjå / klessjå vites ei.

Avisa Lofoten har snakket med Riksantikvaren som sier at det finnes ingen oversikt over hvor mange av dem som er bevart nasjonalt. Av de kulturminneplanene som er utarbeidet i Vest-Lofoten er det kun Værøy som har beskrevet en sjå for tørking.

De historiske rorbuene derimot er det forståelig nok, mye fokus på. De var knyttet til fiskerens virksomhet. At klærne som ble vasket når han kom hjem i helgene, ble hengt til tørk i sjåen er en fortelling som er dårlig kommunisert.

Roger tar vare på Randi sin sjå

På Vareid står det flere klessjåer, mange av dem er i bruk. På Vollan er sjåen etter Gunn Betty Dahlberg sine besteforeldre i bruk. Her tørkes klær og matter, og gammelsteika.

– Vi har hengt opp netting i taket for at røyskatta ikke skal forsyne seg av kjøttet, sier Kjell Magne Skrove og innrømmer at det ikke er så mange røyskatter å se lenger.

En annen har tilhørt Randi Andersen. I dag er både hun og mannen død. Det er nevøen Roger Rasmussen, som har tatt vare på den. Han er selv fra Vareid og har minner fra den gang sjåen var i bruk.

– Planen er selvsagt å beholde den. Sønnen min har også tatt vare på en. Den er bygd etter samme prinsippet, en klessjå sammen med en utebod, sier Roger Rasmussen.

Arbeidet med klessjåens historie er støttet av Fritt ord. Dette er den femte av i alt fem artikler som tar for seg ulike sider med Kystkvinnenes katedral.